Utstillingen "Fra Deichmanske hovedbibliotek til Svae" fra 27/8 til 17/9 2022

Biblioteket reddet meg fra et liv i elendighet
INTERVJU med Guttorm Nordø
ved Rigmor Dina Farstad

Hvorfor ville du stille ut akkurat her i Deichmanske hovedbibliotek?
Fordi dette er et fantastisk flott bygg, her har jeg alltid trivdes godt. Jeg var her ofte i de årene jeg bodde i Oslo og hadde alltid et stort utbytte av bibliotekbesøkene mine. Og nå som fremtiden til gamle Deichmanske er litt i det blå, tenkte jeg at en utstilling kunne være en fin måte å ta farvel på. Det skader heller ikke at såpass mange folk besøker biblioteket og vil få sett maleriene mine i løpet av den forholdsvis lange utstillingsperioden.

Du har gitt utstillinga di tittelen En hyllest til folkebiblioteket. Hva legger du i det?
Nettopp hva som sies: En hyllest er en hyllest, en måte å vise respekt på. Folkebiblioteket har en så utrolig viktig rolle i livet mitt, jeg vil nesten gå så langt som til å hevde at biblioteket har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er, biblioteket reddet meg fra et liv i elendighet og ungdomskriminalitet. Litteraturen hjalp meg inn på et sunnere spor i livet. Når jeg ser på hvor mange av dem som jeg vokste opp sammen med på Lademoen, hvor mange av dem som endte sine liv som fengselsfugler eller narkomane, ja, da priser jeg meg lykkelig over at jeg fant biblioteket og litteraturen. Folkebiblioteket er den viktigste samfunnsinstitusjonen vi har, ingen over, ingen ved siden, basta!

Er du en trofast bibliotekbruker?
Jeg er innom biblioteket et par ganger i uken, og slik har det vært siden jeg var en liten gutt på 1960-tallet.

Fikk du noe med deg på kunstnerveien fra biblioteket?
Tja, kunstnerveien er vel ikke så altfor ulik den enkeltes livsvei, alle har vi våre valg å ta og veier å gå, men jeg har så absolutt fått med meg noe herfra på kunstnerveien. Nå nylig tenkte jeg å legge inn et eget punkt på CV-en min under ”Utdannelse”: Folkebiblioteket, 1965 – 2016.

Du uttrykker deg energisk og på mange vis - billedlig, tekstlig og musikalsk. Du stiller ikke ditt lys under en skjeppe, for å si det sånn. Men likevel virker du som en forsiktig og sjenert mann. Er ikke det litt paradoksalt?
Man skal ikke skue hunden på hårene, sies det, og siden vi er i et bibliotek, smeller jeg til med den engelske varianten av ordtaket: ”You can’t judge a book by its cover”. Eller vi kan si det slik: En kunstner er nødt til å overskride egne grenser, undertvinge sjenanse og sosial angst, fordi kunsten er viktigere enn en selv.

Hva vil du med kunsten din?
Hos betrakteren: Berøre, utløse reaksjoner, følelser, sinnsstemninger og tanker. Hos meg selv: Finne fred, løse problemer, bli overrasket over hva jeg kan få meg til å gjøre, rent impulsivt, dra lærdom av dette og bli drevet til åndsutvikling.

Frie kunstnere og biblioteket, en offentlig institusjon med sine retningslinjer og rammer, har tross alt noe felles. Som det at vi løfter fram historiene. I maleprosessen - er det du som forteller historier gjennom bildene, eller er det bildene som begynner å fortelle gjennom deg?
Det er nok bildene som forteller gjennom meg, ja, ikke omvendt.

Jeg prøver å se deg for meg som 10 år gammel bibliotekbruker. Var du den stille og elskelige bokslukeren eller bråkebøtta, som ga blanke i reglement og forfallsdatoer? Allerede en liten opprører/anarkist, liksom?
Alltid snill og elskelig, jeg, vet du. Og alltid veldig nøye med å overholde forfallsdatoene. Men seriøst, jeg var så heldig å vokse opp med et folkebibliotek bare to hus unna hjemmet mitt, i Mellomveien på Lademoen i Trondheim. Det ble et slags fristed for meg i oppveksten, jeg vanket der til og med før jeg begynte på skolen og lærte meg å lese, satt der ved det store bordet og bladde i billedbøker. De to kvinnelige bibliotekarene som jobbet der førte et ganske strengt regime. Hver gang unger kom inn i lokalet, ble vi beordret bort til håndvasken, der vi værsågod hadde å vaske oss grundig med såpevann, skylle og tørke godt, og så ble hendene nøye inspisert før vi fikk lov til å nærme oss bøkene.

Maleriene dine har på en måte sprengt seg inn i Hovedbibliotekets høytidelige og stramme arkitektur. Snart skal biblioteket over i nye og moderne omgivelser. Hva kunne du ønske deg for kunsten og for kunstnerne i det nye biblioteket i Bjørvika?
Det hadde vært fint om Deichmanske kunne ha fortsatt med kunstutstillinger. Som nevnt ovenfor, her snakker vi om en stor publikumsmasse, hvorav de fleste trolig aldri har satt sine ben innenfor et kunstgalleri. All kunst ut til folket, enten de vil eller ei, dét er mitt motto, hehe.

Publisert på http://blogg.deichman.no/litteratur/2016